En bloggpost som krever innsats fra leseren

Hva forteller denne saken deg?

Det dreier seg om Eidsberg kommune og deres kamp mot at det skal drives asylmottak i kommunen. De har vært i strid med eier av lokalene mottaket drives i – i en årrekke. De har kranglet med de som har drevet mottaket i disse lokalene, og gjorde det de kunne for å unngå en ny oppstart.

De benyttet Plan og Bygningsloven som metode for kjepper i hjul.

1. Det faste utvalget for plansaker behandler søknad om oppstart. De vet de ikke kan si nei, men de forsøker å legge føringer for hvordan mottaket skal drives. Planutvalget handler i strid med Rådmannens tilråding.

2. De endrer litt på føringer om hvordan mottaket skal drives. Blant annet reduserer de størrelsen på mottaket fra 70 til 60 plasser.

3. Driftsoperatør anker. De kan ikke se lovligheten i vedtakene som er fattet. Klagen sendes videre til Fylkesmann.

4. Administrasjonen i kommunen (teknisk sjef) ber politikerne stå løpet ut. Administrasjonssjefen har nemlig tatt en sluttpakke på en årslønn og reist hjem til sin hjemkommune. Tilbake står da teknisk sjef, som sannsynligvis er gor på Plan & Bygningsloven.

5. Kommunen taper, kommunen må nærmest stå skolerett for Fylkesmann. Fylkesmann ber kommunen lære seg jus. Varaordfører er overrasket over å ha blitt overkjørt. Ordfører selv kan tenkes å være inhabil, eller saken er såpass klønete håndtert at vara sendes. Man ønsker da ikke å være assosiert med en såpass klønete sak, og hva ellers har man varaordførere til?

Jeg har stått midt i dette en periode fra 2003 – 2006. Midt i krangelen. Jeg er egentlig en lite kranglete herre, men har vært med å provosere kommunen, fordi hvis vi ikke hadde valgt konfrontasjon og antydninger om vikarierende motiver, så hadde vi blitt dolket i ryggen.

Noen ganger fungerer ikke dialog, selv om dialog er idealet. Er man på hver sin pol og ikkee har vilje til å bevege seg mot medianen (heter det det?), så taper man.

Er man på hver sin pol, og bare den ene er villig til å bevege seg dit – så taper man da også, hvis man er den eneste bevegelige. Derfor valgte man (tror jeg) konfrontasjon og antydninger om vikarierende motiver.

Denne saken jeg har beskrevet over, foreløpig siste kapittel i Eidsberg kommune, er en flau sak som gir litt uggen smak i munnen, til tross for at jeg har sluttet å røyke. Den viser offentlige brune holdninger. Alle vet, alle som er deltakere og nære betraktere vet – at dette ikke dreier seg om Plan & Bygningslov, at dette ikke dreier seg om at man er opptatt av mottaksbeboernes ve og vel.

Dette er Lions, dette er losje, dette er gamle kompiser, dette er tomtepriser, dette er fred og ro uten kulør dannede naboskap, og dette er stemmer til kommunevalg.

Dette er gubbeveldet og Gutteklubben Ugrei.

Arthur setter seg på (Reit)gjerdet

Frank har stjålet en ståldør som han bukserer opp trappen. På natta. Politiet knuste den forrige. Frank får beskjed om at han må sette inn en sånn dør som alle de andre i oppgangen har – hvis ikke gjør vi det for ham, for hans regning. Frank bukserer ned ståldøra. På natta. Frank selger dop. Franks ringeklokke virker ikke. Det gjør de andre.

Ali bor i første. Oppover i etasjene bor elleve barn. Ali er syk. Han truer naboene sine, han skrur ned skiltene deres, han kaster en smijernsport fra første og ned i kjelleren. Han truer naboene sine med kniv. Politiet har ham på liste. Det betyr i praksis at de kan dukke opp, men ikke at de gjør noe annet enn å prate. Ali burde vært på institusjon. Han fikk tilsyn en halvtime eller to i uka av kommunen, men de avviklet da han angrep den kommuneansatte.

Tore sitter i fengsel. Han skal ut til sommeren. Naboene gruer seg fordi de hevder at Tore er psykopat. Hvis han ikke er det, så har han i alle fall en historie med trakassering og knivstikking. Han sitter inne for vold. Mot nabo. Alle skal bo et sted når de kommer ut av fengsel.

Erik rusler rundt i sentrum og kikker etter jenter. Han er god til å bo, han feier gårdsplassen av og til – men han har trøbbel med å finne jenter som vil ha sex med ham. Så er Erik litt homofob, eller ikke litt – han er såpass homofob at han må i fengsel for vold. Så sier han at jenter må da skjønne hva han vil, og at det ikke er å snakke. Han forteller at han har lyst å bare ta, at han er sinna. Erik er en røslig ung mann med litt tungt for å tenke. Han har kommet ut fra psykiatrisk og bor uten tilsyn. Han forteller sånne ting hvis noen sier “hei, Erik”.

I en gård er det så mye doptrafikk at kommunen selv takker nei til leiligheter der – men de gjør boligvedtak for enslike mødre, for eldre mennesker, i grunnen for folk som har mer eller midlertidig dårlig økonomi.

Folk som ikke kan bo, får bo. Dophuer, psykisk syke, kombinasjonsdiagnoser, psykopater. Jeg er glad for at jeg slipper å leve “i” det – at dette bare er papirproblemer. Min utfordring er å håndtere de fortvilte pensjonistene, de søvnløse, de knivtruede. Min utfordring er å forsvare at det tar tid å kaste ut folk som ikke kan bo. Min utfordring er å erkjenne at det er en eller annen propp i informasjonsflyten i det som kalles “oppover”. Det ser ikke ut til at politikere tar inn over seg hverdagen, det ser ikke ut til at politikere tar inn over seg konsekvensene av den politikken de fører.

Det er billigere å sette en sjuk jævel i en kommunal leilighet enn det er å ha vedkommende på institusjon. Det er billigere å gi vedkommende en halv time tilsyn i uka, selv om det er 360 halvtimer igjen i uka uten tilsyn. Det er billigere, det er billigere, det er mer effektivt, det er mer menneskelig.

Jeg lurer på om det ikke bare er prisen det kommer an på, at det ikke har med menneskelighet å gjøre. De få sjuke skal man være menneskelig overfor, de skal integreres i ordinære bomiljø. De som faktisk har boevne, får disse 360 andre halvtimene. Noen har ikke halvtimen engang.

Jeg har sluttet å svare i forhold til Ali, denne dritten skal få renne oppover, i motsetning til normalen.

Klippe, klippe, sa Arthur.

Arthur refser regjeringen

Nå ryker de siste 130 kurderne ut av landet, etter ti års vingling.

“De skulle reist før” – sier Dag Terje Andersen. Den til enhver tid sittende regjering hadde vinglet så mye at en UDI-direktør valgte illojalitet og menneskelighet, fremfor lojalitet og inkonsekvens. Han gikk på kurder-saken. Det er greit, Nordby viste at han var “hel ved” på denne.

Jeg var der i 1999, ved første vingling fra regjeringskvartalet. Første gang de endret spillereglene for akkurat denne gruppen. Ali og Omar kom samtidig. Ali fikk opphold, Omar fikk MUF – sakene var identiske, men Omars sak var ikke behandlet. De ga tilbakevirkende kraft til ordningen med MUF.

MUF betyr Midlertidig opphold uten rett til familiegjenforening.

Dette var i beste fall urettferdig, man kunne satt en strek i kalenderen når vedtaket ble fattet, og ikke gitt vedtaket tilbakevirkende kraft. Det er som å spille fotball og så endre offsideregelen tjue minutter ut i kampen. De fikk arbeidstillatelse, de fikk lov å bosette seg ute i kommunene, de fikk seg arbeid – de flyttet ut av mottak og bar sin egen vekt. De hadde nemlig begrenset rett til stønader.

Norske kommuner elsket denne gruppen. “Kom til oss!” De visste, eller antok, at det ikke kom kone og barn. Så fikk de etableringstilskuddet, og så fikk de skatteinntektene. Fantastisk!

Så, etterhvert – forsvant den ene rettigheten etter den andre. Først arbeidstillatelsen, og de mistet etterhvert jobbene sine. Selv om de hadde betalt skatt, hadde de ikke rett på arbeidsledighetstrygd. De klarte ikke å betale for boligene sine. Etter flere år i arbeid, etter å ha gjort som “vi” forventet (klare seg selv), fikk de beskjed om å flytte tilbake til mottak.

Enkelte forsøkte sosialkontorene. Vi hadde en mediesak om hvem som skulle betale for folk som ikke hadde lovlig opphold, og det ble presisert at lov om sosiale tjenester også gjald for denne gruppen, slik at de fikk til livsopphold.

I Oslo ble det gøy. Hvilket sosialkontor man sognet til, var avhengig av fødselsnummer. Du kunne få 80 kroner dagen på Grorud. Hvis du bodde på Vinderen, eller hvor som helst, måtte du ta T-banen til Grorud, hente dine åtti kroner, ta T-banen tilbake. Du hadde da 40 kroner igjen, etter å ha betalt billettene dine. Dette var en daglig foreteelse, gutta skulle presses inn i mottak igjen.

Nordby ga opphold.

Erna fjernet oppholdet.

De anket (de skulle reist før, tenk at de anket!).

Ny arbeidstillatelse mens de ventet, noen fikk jobbe, noen fikk ikke. De startet med 2000 mennesker, det var 180 igjen. Nå er det rundt 130 som skal pakkes ut av landet. Det har tatt ti år.

Jeg lurer på hvordan de skal sendes ut. Om de får leilighet på Tøyen sammen med Krekar, om de har en innsmuglet kone med oppholdstillatelse, og en trygd som de kan leve av.

Av disse 2000 er det 130 igjen. De har altså fått ut 1870 personer. Politikken har i så måte vært en suksess.

– Jeg er opptatt av at det skal være en rettferdig behandling, sier Dag Terje Andersen.

- Virkelig?, sier Arthur ironisk.

Når Arthur blir gammel

Da jeg var yngre, var det umulig å sette seg inn i det å være gammel. I en ung Arthurs hode er Arthur gammel i dag. Olding, nærmest. Nå når jeg er såpass gammel, er det enklere å forestille seg alderdommen, hvis den kommer. Det er også, til tross for hva vi vanligvis skulle tro, vanskeligere for en eldre å sette seg inn i hvordan det er å være ung – fordi det være ung i dag er så ulikt hvordan det var å være ung på åtti-, sytti-, sekti-, og førtitallet.

Jeg er forbannet med selvinnsikt. Ikke mye, men nok til at det er

Lønningspilsblogginnlegget

Man får lønn i kommunen. Noen får mye, noen får lite, noen får mer enn de fortjener, og noen fortjener mer enn de får. Men lønna kommer til alle 44 000 ansatte i Oslo kommune. Alle avdelinger får, også vår avdeling på 100 ansatte, og siden vi er et kommunalt foretak (KF) – så lovet ledelsen oss bonus, nesten sånn som de har i privat næringsliv.

Rådhuset var ikke spesielt glad for