Plutselig gikk lyset, og det ble stille. Passasjerene kikket seg rundt, kikket på hverandre – smilte forsiktig. Ferga dreide styrbord, mot fyret – og seig sakte, uten motorkraft – rett mot. Folk som vanligvis ikke snakker med hverandre, eller som vanligvis ikke snakker – snakket, og med hverandre.

– Nå smeller det!

En svær lyd kom utenfra, folk kikket seg rundt igjen, enda mer enn når lyset gikk og det ble stille. Det var metall mot metall – vedvarende. Det var vedvarende helt til ankeret traff bunnen. Folk, nordmenn – er rare. Når veien stenger over fjellet, og man står der på feil side, eller når ferga får motorstopp, er det ikke spore til engstelse eller panikk. Det er sånn. Roen er hva? Stoisk? “De tok det med stoisk ro.” Kapteinen kom på speakers – informerte – først at alle maskiner var døde, og en maskinist skulle forsøke hjertestarteren. Deretter at det var bestilt en båt til båten, og værsegod å ta kaffe i mellomtiden.

Selv om kapteinens stemme var rolig, må han ha hatt en smule engstelse for at vi skulle treffe det fyret som vi bommet på med tjuefire centimeter. Skal ikke det ankeret ta snart? Han informerte om at “vi lå for anker til det kom…” som om han hadde kontroll. Takk for kapteiner som har kontroll, enten var det godt sjømannskap, eller så var det flaks.

Når man monterer ikea-møbler, som for eksempel et kjøkkenskap en eneste gang – så tar det fire timer å ta dette ene skapet. Man har lært. Da er det, etter mye kløn – nesten perfekt, borstett fra at den øverste skapdøra stikker tre centimeter over selve skapet, og den nederste er tre centimeter for høy. Man gjør ikke samme feilen to ganger – men det er kjedelig at når man er utlært, at karrieren legges på hylla (eller legges i skapet, om det er et bedre uttrykk). Jeg mener, en skuff monteres på 20 minutter – den første. Den neste tar fire minutter.