Enslige mindreårige 15 – 18 år – mottaksbilder

Av 130 utlendinger mellom 15 og 18 år, er prognosen at 2/3 er over 18 år. 87 personer skal altså ikke bo der, og skal videre til ordinære mottak eller ventemottak. De har tross alt ljugd på alderen, og det bidrar ikke til troverdighet i asylprosessen.

43 personer igjen mellom 15 og 18. Av disse har hva? 20 % har håp om oppholdstillatelse. Statistisk får ni personer opphold, ni personer blir anker for resten av familien som bor i i utlandet. 34 personer mellom 15 og 18 år blir sannsynligvis gjenforent med sin familie et annet sted enn i Norge.

På natten kommer biler med sota ruter til ungdomsmottaket. Hva de gjør? Jeg vet ikke? Tar imot reklamasjoner for det manglende Fata Morgana? Sjekker at investeringene lever og har det bra? De som bor der, har betalt titusener. Jeg vet ikke om de har betalt alt, eller om de har restanse. Jeg vet ikke om det er “no cure, no pay” i denne bransjen.

De er i alle fall til stede, hjertelig eller ikke.

Stemningen… kanskje stemningen er spesiell. De reelle 15 – 18-åringene, de over 18, og de som ikke har gode utsikter til oppholdstillatelse. De blir tatt med på råd. De er misfornøyd, de kommer fra regimer, og de skal lære noe om demokrati: “Sånn gjør vi det her, dere…” sier en velmenende og stolt mottaksleder – til ungdom som kommer fra regimer, til ungdom som har noe helt annet enn stemmerett i ryggmargen. Men de lærer noe om rettigheter.

Hva stemmer man om i dette nye demokratiet? Mat? Ja, mat – den eneste trivselsfaktor – det eneste som kan roe hjemlengsel. Ris, pudding, grøt – sånn som mamma lagde. Mamma lagde ikke grøt i Afghanistan, det gjorde hun derimot i Afrika – og i Afghanistan fikk de ris, med saffran, med rosiner, med kjøtt, med urter og bønner.  Og man skal da ha ris til fårikålen, og hvorfor kan man ikke bare blande kjøtt og ris i samme gryta, for det gjør vi hjemme, og da går den norske kokken i vranglås.

Demokrati i praksis: En liten pressgruppe har hørt om corn-flakes, og får presset corn-flakes på frokostbordet ved håndsopprekning – og det viser seg at det ikke er så mange som liker corn-flakes, og nå er flere misfornøyd med maten enn det var når det ikke var corn-flakes på bordet. “Hva skal vi gjøre da? Skal dere gå ut å spise gress” – sier en leder i fortvilelse over nok en gang å ha kommet til kort.

Det blir naturligvis misforstått. Det blir naturligvis tatt alvorlig. Ungdom kan ikke lese alt alltid, og de leser ikke sjelden ukorrekt hvis de kommer fra et annet land enn vårt, og når massediskusjoner går blant 50 afghanere – og de gresser på alle fire, og avisa får nyss i det – og det blir en sannhet når det står på trykk i lokalavisa at leder sier at de må bare gå ut å spise gress hvis de er misfornøyd.

Vann på mølla: Noen tjener penger. Avisen regner ut hvor mye. 100 kroner pr. person i døgnet. Avisen beregner at 50 kroner går til bedriften, rett i lomma. Mye penger, 50 x 130 x 365 = nesten 2,4 millioner kroner i året. 35 kroner går til driften, til ansatte – sier avisa. Det gir 15 kroner igjen til mat pr. person pr. døgn.

Hva koster en liter melk?

Hva drikker en svær ung afrikaner av melk til kvelds?

Hvor mye koster kjøpepizza til alle hver eneste lørdag?

Hvor henter avisa tallene sine? Hvorfor ønsker de å regne som de gjør?

Staten kaster penger inn i disse private institusjonene. Aktivitetsbudsjettet er voldsomt, i norsk sammenheng. Det er ikke alle nordmenn som kan gjøre alt. Noen kan, naturligvis, pick and choose, men ikke alle. Det skjer fremdeles at skoleturer velges vekk.

På mottaket er det Idrett, svømmehall, treningsstudio, internett, badeland, fiske, spillkonsoller, turer, ekskursjoner – hva vet jeg: interne kurs? Pengene skal gjøres rede for, de er øremerket, hvis jeg ikke husker feil. Suksesshistorier, er det noen? Gi rapport! Disse går ikke på skole, så dagene må fylles med mening og med noe annet enn søvn.

På mottaket er det særingene som får, og de skikkelige som ikke får. Eksempel: Hvis noen står opp på natta og pisser i senga, så er de personer med særlige behov. Det finnes flere med særlige behov. De får litt mer oppmerksomhet, de blir utsatt for tiltak, for man ønsker at de skal ha det bra den tiden de er i mottak, og man er livredd for omtale, for negativ publisitet – (“man” er staten ved UDI og/eller IMDI), så man bøtter inn tiltak – og i enden av dette står det en “sengevæter” å rekker tunge, og foreldrene er ikke døde likevel, men bor i Tyrkia eller India eller noe.

Det skal ikke være lett.

Fritt referert etter en samtale, med noe gjetting, og noe tidligere erfaring.

…men Krekar blir

Oppskriften for oppholdstillatelse til kurdere (og andre irakere) er nå gitt. Begå en udåd med strafferamme “døden” i hjemlandet ditt – så får du bli i Norge.

Arthur har forfektet dette hele tiden. “Hva var det jeg sa?” gir ingen kort- eller langsiktig positiv følelse. Krekar kan ikke sendes hjem, og det blir behørig kommentert på alle landets store avisforsider. Nå er heldigvis Aftenposten snart større enn VG – jeg bare nevner det.

Per Sundnes, sjefsbrillemannen, eurovisjonskronprinsen – han sier i Dagsavisen i dag at hvis han fikk forsiden der, så ville han dedikere (-sere?) den til våre nye landsmenn og alt det positive de bidrar med til vårt samfunn. Han sier også at han er lei middelmådighet, jeg går ut fra at han sikter både til vår alles og sin egen – og jeg er glad for at det er mer enn briller og eurovisjon i hodet hans.

Jeg setter pris på at han får en linje inne i avisen, for de som gidder å lese – hvor det står at våre nye landsmenn er positive bidrag. Hadde jeg ikke vært sånn passe interessert i Grand Prix, så hadde jeg ikke lest det. selv Dagsavisen er så aparte for meg at det var en tilfeldighet at jeg åpnet den. Vi er likevel to, Per og meg.

Per og meg ville brukt Dagsavisen til akkurat det samme. (Aftenposten også, forøvrig). Vi ville trukket fram noe annet enn Krekar og utsendelser. Jeg ville kanskje, i tillegg til hva Per hadde ønsket, forsøkt å si noe om hva som henger sammen, og hatt en infoboks om begreper, slik at vi alle i hele landet snakket med samme forståelse om de samme ordene og begrepene.

På den måten blir ikke alle muslimer, katolikker, kvener, flyktninger, bergensere, buddhister, hentebruder, samer, kvoteflyktninger, asylsøkere, familiegjenforente, polakker og svensker. Det kunne stått noe om at vi ikke kan hjelpe folk der de er, hvis de ikke er der – men her. Er de her, så må de få det de skal her – til vi sender tilbake eller gir opphold.

Deretter kunne vi presentert folk som folk, og ikke som Migrapolis. Skrevet om suksesshistorier, om mennesker. Det er rart hvordan en fra Elfenbenskysten er eksotisk når han eller hun bor der, men en pest og en plage her i landet. Afrika er et spennende kontinent, og jeg kunne godt tenke meg å reise dit. Tenk hvor heldig jeg er som har muligheten for safari! Jeg kan til og med reise til Tabriz for å handle persiske tepper rett fra treet. (Selv om det toget egentlig har gått så kunne jeg fremdeles tenke meg en tur).

Per synes homsepolitikerne våre er tøffe også. Lae, Foss – de står på for sine, med verdighet, og de klarer å ha to tanker i hodet samtidig. Forsøk å holde på disse to tankene:

1. Det er greit at vi sender ut irakere uten oppholdsgrunnlag.

2. Det er ikke greit, men virkeligheten – at Krekar ikke kan sendes hjem. De dreper ham kanskje. Glem at han kanskje har vært i Irak for egen regning ved århundreskiftet en gang. Det var han selv. Vi kan ikke. Skal ikke. (Nei, det er ikke sånn at det er en kostnad vi ønsker å ta. Dust!)

Jeg vet at suksesshistorier er kjedelig. Jeg vet at fakta er kjedelig også. Det er likevel verdt et forsøk en eller annen gang.