…men Krekar blir

Oppskriften for oppholdstillatelse til kurdere (og andre irakere) er nå gitt. Begå en udåd med strafferamme “døden” i hjemlandet ditt – så får du bli i Norge.

Arthur har forfektet dette hele tiden. “Hva var det jeg sa?” gir ingen kort- eller langsiktig positiv følelse. Krekar kan ikke sendes hjem, og det blir behørig kommentert på alle landets store avisforsider. Nå er heldigvis Aftenposten snart større enn VG – jeg bare nevner det.

Per Sundnes, sjefsbrillemannen, eurovisjonskronprinsen – han sier i Dagsavisen i dag at hvis han fikk forsiden der, så ville han dedikere (-sere?) den til våre nye landsmenn og alt det positive de bidrar med til vårt samfunn. Han sier også at han er lei middelmådighet, jeg går ut fra at han sikter både til vår alles og sin egen – og jeg er glad for at det er mer enn briller og eurovisjon i hodet hans.

Jeg setter pris på at han får en linje inne i avisen, for de som gidder å lese – hvor det står at våre nye landsmenn er positive bidrag. Hadde jeg ikke vært sånn passe interessert i Grand Prix, så hadde jeg ikke lest det. selv Dagsavisen er så aparte for meg at det var en tilfeldighet at jeg åpnet den. Vi er likevel to, Per og meg.

Per og meg ville brukt Dagsavisen til akkurat det samme. (Aftenposten også, forøvrig). Vi ville trukket fram noe annet enn Krekar og utsendelser. Jeg ville kanskje, i tillegg til hva Per hadde ønsket, forsøkt å si noe om hva som henger sammen, og hatt en infoboks om begreper, slik at vi alle i hele landet snakket med samme forståelse om de samme ordene og begrepene.

På den måten blir ikke alle muslimer, katolikker, kvener, flyktninger, bergensere, buddhister, hentebruder, samer, kvoteflyktninger, asylsøkere, familiegjenforente, polakker og svensker. Det kunne stått noe om at vi ikke kan hjelpe folk der de er, hvis de ikke er der – men her. Er de her, så må de få det de skal her – til vi sender tilbake eller gir opphold.

Deretter kunne vi presentert folk som folk, og ikke som Migrapolis. Skrevet om suksesshistorier, om mennesker. Det er rart hvordan en fra Elfenbenskysten er eksotisk når han eller hun bor der, men en pest og en plage her i landet. Afrika er et spennende kontinent, og jeg kunne godt tenke meg å reise dit. Tenk hvor heldig jeg er som har muligheten for safari! Jeg kan til og med reise til Tabriz for å handle persiske tepper rett fra treet. (Selv om det toget egentlig har gått så kunne jeg fremdeles tenke meg en tur).

Per synes homsepolitikerne våre er tøffe også. Lae, Foss – de står på for sine, med verdighet, og de klarer å ha to tanker i hodet samtidig. Forsøk å holde på disse to tankene:

1. Det er greit at vi sender ut irakere uten oppholdsgrunnlag.

2. Det er ikke greit, men virkeligheten – at Krekar ikke kan sendes hjem. De dreper ham kanskje. Glem at han kanskje har vært i Irak for egen regning ved århundreskiftet en gang. Det var han selv. Vi kan ikke. Skal ikke. (Nei, det er ikke sånn at det er en kostnad vi ønsker å ta. Dust!)

Jeg vet at suksesshistorier er kjedelig. Jeg vet at fakta er kjedelig også. Det er likevel verdt et forsøk en eller annen gang.