Arthur refser regjeringen

Nå ryker de siste 130 kurderne ut av landet, etter ti års vingling.

“De skulle reist før” – sier Dag Terje Andersen. Den til enhver tid sittende regjering hadde vinglet så mye at en UDI-direktør valgte illojalitet og menneskelighet, fremfor lojalitet og inkonsekvens. Han gikk på kurder-saken. Det er greit, Nordby viste at han var “hel ved” på denne.

Jeg var der i 1999, ved første vingling fra regjeringskvartalet. Første gang de endret spillereglene for akkurat denne gruppen. Ali og Omar kom samtidig. Ali fikk opphold, Omar fikk MUF – sakene var identiske, men Omars sak var ikke behandlet. De ga tilbakevirkende kraft til ordningen med MUF.

MUF betyr Midlertidig opphold uten rett til familiegjenforening.

Dette var i beste fall urettferdig, man kunne satt en strek i kalenderen når vedtaket ble fattet, og ikke gitt vedtaket tilbakevirkende kraft. Det er som å spille fotball og så endre offsideregelen tjue minutter ut i kampen. De fikk arbeidstillatelse, de fikk lov å bosette seg ute i kommunene, de fikk seg arbeid – de flyttet ut av mottak og bar sin egen vekt. De hadde nemlig begrenset rett til stønader.

Norske kommuner elsket denne gruppen. “Kom til oss!” De visste, eller antok, at det ikke kom kone og barn. Så fikk de etableringstilskuddet, og så fikk de skatteinntektene. Fantastisk!

Så, etterhvert – forsvant den ene rettigheten etter den andre. Først arbeidstillatelsen, og de mistet etterhvert jobbene sine. Selv om de hadde betalt skatt, hadde de ikke rett på arbeidsledighetstrygd. De klarte ikke å betale for boligene sine. Etter flere år i arbeid, etter å ha gjort som “vi” forventet (klare seg selv), fikk de beskjed om å flytte tilbake til mottak.

Enkelte forsøkte sosialkontorene. Vi hadde en mediesak om hvem som skulle betale for folk som ikke hadde lovlig opphold, og det ble presisert at lov om sosiale tjenester også gjald for denne gruppen, slik at de fikk til livsopphold.

I Oslo ble det gøy. Hvilket sosialkontor man sognet til, var avhengig av fødselsnummer. Du kunne få 80 kroner dagen på Grorud. Hvis du bodde på Vinderen, eller hvor som helst, måtte du ta T-banen til Grorud, hente dine åtti kroner, ta T-banen tilbake. Du hadde da 40 kroner igjen, etter å ha betalt billettene dine. Dette var en daglig foreteelse, gutta skulle presses inn i mottak igjen.

Nordby ga opphold.

Erna fjernet oppholdet.

De anket (de skulle reist før, tenk at de anket!).

Ny arbeidstillatelse mens de ventet, noen fikk jobbe, noen fikk ikke. De startet med 2000 mennesker, det var 180 igjen. Nå er det rundt 130 som skal pakkes ut av landet. Det har tatt ti år.

Jeg lurer på hvordan de skal sendes ut. Om de får leilighet på Tøyen sammen med Krekar, om de har en innsmuglet kone med oppholdstillatelse, og en trygd som de kan leve av.

Av disse 2000 er det 130 igjen. De har altså fått ut 1870 personer. Politikken har i så måte vært en suksess.

– Jeg er opptatt av at det skal være en rettferdig behandling, sier Dag Terje Andersen.

- Virkelig?, sier Arthur ironisk.