You are currently browsing the tag archive for the 'asyl' tag.
Når jeg Googler “tvangsretur” og “politi” – finner jeg at politiet har nektet å gjøre jobben. En systematisk overtidsnekt har resultert i at noen hundre personer ikke ble uttranspoerert i 2008. De klarte likevel 2891 personer på hue og ræva ut (med og uten Read the rest of this entry »
Det bruser som en kork Nyco i et halvt glass vann, over kanten velter asylantene – også med oppholdstillatelse.VG melder om dobbelt så mange oppholdstillatelser. Erna Solberg (H) og Per Willy Amundsen (Frp) mener at asylpolitikken er fullstendig ute av kontroll. De hevder Norge er for slepphendte i forvaltningen av asylpolitikken, at vi er sidrumpa og arbeider for sakte.
Amundsen har funnet opp et nytt begrep: “Asyltretthet“. Dette i forbindelse med kommuner som til stadighet må bidra til dugnader for å få bosatt folk med oppholdstillatelse.
I et desperat forsøk på å finne mottaksplasser, har UDI også vurdert hotellbåter og teltleire (igjen) – og ministeren har strammet inn på innvandringen fra 1. juli i år.
Jeg har tidligere blogget om unge asylsøkere – vel unge og unge – de oppgir i alle fall å vøre mellom 15 og 18, men norsk rekord i tenåring er sannsynligvis fremdeles et sted oppunder 40. Det er et spill. UDI er i dialog med Erling Lae om et asylmottak i et tomt kontorbygg på Økern – og Østkantavisa melder at motstanden er stor. Det er liksom nok i den bydelen, man føler ikke for en enda svartere bydel (som om det gjør noen forskjell å slippe en dråpe blekk i et fullt blekkhus).
Nå kunne jeg personlig tenke meg at en organisasjon som for eksempel Human Rights Service yter den service i forhold til menneskerettigheter som forventes av en organisasjon som arbeider med menneskerettigheter – at de taler asylsøkernes sak, men de har tatt ferie. Vi får støtte oss på NOAS, og på SEIF inntil videre, og kanskje Amnesty – hvis det hamres og jamres for mye.
Innttil videre, i denne agurktiden – er jeg enig med Willy i Frp, om at vi har en asyltretthet i Norge. Jeg er like trett av å lese (og skrive) om asylsøkere som alle andre, og er i grunnen fornøyd med at Michael Jackson ble begravet i går. Det var et ok avbrekk i asylhverdagen.
Jeg synes også at Jens (A) kan ta inn over seg kritikken fra Solberg og Andersen, at han – sammen med de andre regjeringspartiene, tenker løsning, tenker over partigrensene – hva med å sette Erna ved roret igjen, slik at det går på kvalifikasjoner og CV fremfor prinsipper og andre politiske sperrer. Når vi har et eldreforlik, så kan vi på samme måte ha et asylforlik. Herrejesus, sett inn Frp om så var, for å få fikset dette asylproblemet en gang for alle. De fikser det, de har svarene, selv på de spørsmål som ikke er stilt. Siv Jensen skal til og med klare å tvangsreturnere Krekar.
Ja, Arthur er trett: asyltrett – mett: asylmett.
Jeg tror likevel at dette varer mye lengre enn Jacksons begravelse. Jeg tror dette å tilpasse seg Europas asylpolitikk, ikke bidrar til færre ankomster på sikt. Folk vil komme, uavhengig av felles europeisk politikk. Vi kommer til å måtte velge å behandle saker raskt, dope ned folk til tvangsretur, betale politiet nok for jobben de gjør – i det hele tatt må logistikken være i orden. Smakk-smakk, glem 100 % skikkelig saksbehandling, det er horder vi snakker om, og mister vi en – gjør vi en feil – så er det prisen.
Det siste fantastiske utspill fra UDI til asylmottakene i landet – var mailen de sendte nylig, der de oppfordret mottaksledere og -ansatte å oppfordre sine egne beboere til å søke permisjon i inntil seks måneder – slik at nyankomne kunne få plass. De ville få beholde tilskuddene sine, bare de holdt seg vekk.
Er det en nyhet?
Sannsynligvis. Det illustrerer også hvor presset UDI er.
Nå ryker de siste 130 kurderne ut av landet, etter ti års vingling.
“De skulle reist før” – sier Dag Terje Andersen. Den til enhver tid sittende regjering hadde vinglet så mye at en UDI-direktør valgte illojalitet og menneskelighet, fremfor lojalitet og inkonsekvens. Han gikk på kurder-saken. Det er greit, Nordby viste at han var “hel ved” på denne.
Jeg var der i 1999, ved første vingling fra regjeringskvartalet. Første gang de endret spillereglene for akkurat denne gruppen. Ali og Omar kom samtidig. Ali fikk opphold, Omar fikk MUF – sakene var identiske, men Omars sak var ikke behandlet. De ga tilbakevirkende kraft til ordningen med MUF.
MUF betyr Midlertidig opphold uten rett til familiegjenforening.
Dette var i beste fall urettferdig, man kunne satt en strek i kalenderen når vedtaket ble fattet, og ikke gitt vedtaket tilbakevirkende kraft. Det er som å spille fotball og så endre offsideregelen tjue minutter ut i kampen. De fikk arbeidstillatelse, de fikk lov å bosette seg ute i kommunene, de fikk seg arbeid – de flyttet ut av mottak og bar sin egen vekt. De hadde nemlig begrenset rett til stønader.
Norske kommuner elsket denne gruppen. “Kom til oss!” De visste, eller antok, at det ikke kom kone og barn. Så fikk de etableringstilskuddet, og så fikk de skatteinntektene. Fantastisk!
Så, etterhvert – forsvant den ene rettigheten etter den andre. Først arbeidstillatelsen, og de mistet etterhvert jobbene sine. Selv om de hadde betalt skatt, hadde de ikke rett på arbeidsledighetstrygd. De klarte ikke å betale for boligene sine. Etter flere år i arbeid, etter å ha gjort som “vi” forventet (klare seg selv), fikk de beskjed om å flytte tilbake til mottak.
Enkelte forsøkte sosialkontorene. Vi hadde en mediesak om hvem som skulle betale for folk som ikke hadde lovlig opphold, og det ble presisert at lov om sosiale tjenester også gjald for denne gruppen, slik at de fikk til livsopphold.
I Oslo ble det gøy. Hvilket sosialkontor man sognet til, var avhengig av fødselsnummer. Du kunne få 80 kroner dagen på Grorud. Hvis du bodde på Vinderen, eller hvor som helst, måtte du ta T-banen til Grorud, hente dine åtti kroner, ta T-banen tilbake. Du hadde da 40 kroner igjen, etter å ha betalt billettene dine. Dette var en daglig foreteelse, gutta skulle presses inn i mottak igjen.
Nordby ga opphold.
Erna fjernet oppholdet.
De anket (de skulle reist før, tenk at de anket!).
Ny arbeidstillatelse mens de ventet, noen fikk jobbe, noen fikk ikke. De startet med 2000 mennesker, det var 180 igjen. Nå er det rundt 130 som skal pakkes ut av landet. Det har tatt ti år.
Jeg lurer på hvordan de skal sendes ut. Om de får leilighet på Tøyen sammen med Krekar, om de har en innsmuglet kone med oppholdstillatelse, og en trygd som de kan leve av.
Av disse 2000 er det 130 igjen. De har altså fått ut 1870 personer. Politikken har i så måte vært en suksess.
– Jeg er opptatt av at det skal være en rettferdig behandling, sier Dag Terje Andersen.
- Virkelig?, sier Arthur ironisk.
Kommentarer